For mange år siden (2002) skrev jag en artikkel i det danske tidsskriftet Kritisk Forum for Praktisk Teologi i et temanummer om “Det Gode”. Den er ikke helt fersk, men innholdet har nok ikke helt gått ut på dato ennå. Du kan finne teksten hvis du klikker her. (Gamle nummer av tidsskriftet er gratis.)
Artikkelen kretser rundt et utvalg av karakterer i litteratur (og film) som portretteres for å utforske menneskelig godhet. Jeg analyserer Dostojevskis Prins Mysjkin i Idioten, Nick Hornbys David i How to be Good, samt karakteren Bess i Lars von Triers film Breaking the Waves.
På bakgrund av disse analysene diskuterer jeg hvorfor “godhet” i litteratur sjelden fungerer. Jeg sier ikke at det ikke kan fungere, men at det ikke er lett å gestalte godhet litterärt. Min konklusjon er at den typen godhet som finns i romanene og filmen inte er troverdig. Karakterene blir inte mennesker av kjøtt og blod, men representasjoner av idéer – noe som ofte hender med “gode” karakterer i film og litteratur. Karakterene speiler kulturelle normer for godhet, i stedet for ekte og troverdige portretter av mennesker som lever liv preget av streven, sårbarhet og som oftest misslykkethet.