Living in a Shifting World

Today, November 9th, the world shifted. Trump was elected President of the USA. I’m not American, obviously, but the elections echo and possibly predict developments in Europe as well. I am doing my best to think constructively about it. I need to work out how to put my energy, emotions and thoughts into political action. I refuse to give up hope for a better world. I strongly believe this is a stronger enabler and motivator than hopelessness, which inevitably leads to passivity and depression.

I am not alone in having an acute awareness that we are actually facing a true dystopic future. As many of my readers know, I have done some research into Science Fiction and ethics. Margaret Atwood’s The Handmaids Tale from 1985 is eerily relevant. When we are facing true dystopic possibility, I think we more than ever need creative visions of that we might otherwise move towards. Not in the form of impossible, naive utopia, but as informed, reflective, complex imagination of the new paths we as global and local community/communities need to create.

Beginning with myself, I am thinking about the contexts in which I can raise my voice. I need to face today’s disaster, coupled with Brexit and other political developments in Europe, with a call to keep democracy, fairness, truth, solidarity, hope and kindness alive. The content(s) and meaning(s) of these words need continuous negotiation for them to have moral, relational and political authority locally and globally. 

The photograph of my chilly pelargoniums illustrates ambivalence and difference. Summer and winter, hope and despair, inside and outside, colour and whiteness, home and away – all in the same image, in my close vicinity. Reality is complex and paradoxical. We need tools to cope with this thickness and diversity, and strive accordingly towards wise action.

Don’t forget Obama’s “Yes we can”! We can. And we must. We must, however, begin with ourselves.

So what can I do? I can think. I can write, and I need to raise my voice. However, I need the courage. It is not easy in a screaming and potentially hateful world. I don’t think I have that courage. I also have, what seems to be, green fingers. My plan for political action, which I have written about before, is more important than ever. Gardening can be politics too. I can, and will, create a community garden for and with my neighbours. I need to start doing it.

What can you do? What do you need in order to act constructively towards a better world

(This text was slightly edited on March 14th, if only to make it more readable…)

Fredens Rike – En trädgård för alla

I Flemingsbergs centrum finns en skulptur från 1991 gjort av stenkonstnären Pye Englund. Den heter “Fredens Rike”, och är baserad på en text från Jesaja 11:6-8 i Gamla Testamentet/Den Hebreiska Bibel:

Då skola vargar bo tillsammans med lamm och pantrar ligga tillsammans med killingar; och kalvar och unga lejon och gödboskap skola sämjas tillhopa, och en liten gosse skall valla dem…”.

Nu är en ny trädgård i Flempan på gång, en stadsodling. På måndag 26 september skall det hållas ett informationsmöte i Fleminsgbergs bibliotek, där jag berättar om de planer som redan finns, tar emot nya förslag och idéer – och bildar en odlarförening, om allt går efter planen. Kolla vårt infoblad Fredens Rike – en trädgård för alla!

I augusti kom vi i lokaltidningen: Läs artikeln här!

På bilden ser du en av ungdomarna i Tillsammans för Flemingsberg, som i sommar började lite med vad som ska växa till en trädgård. Fastighetsbolaget Huge hade stora stöpjärnurnor som vi fick fyllda med jord – och jag och ungdomarna planterade blommor, bönor, tomat, örter, rädisor, asiatisk kål, mangold, trädgårdsmålla, ringblomma och mer. Det är ingen prunkande trädgård just nu, men den finns – och bara vänt till nästa år!

Trädgården i Flempan kommer att bli väldigt viktig i mitt liv, och jag hoppas verkligen att vi får till detta! Jag ser även fram emot att berätta mer!

 

Anstendighet og politikk

Dette skrev jeg som et svar til en replikk av den norske politikeren Thorbjørn Røe Isaksen, i NRK med tittelen “Også vårt ansvar”.

Anstendighet er ett godt ord og et nødvendig tema å ta opp – uansett politisk posisjon. Det er viktig på jobben, det er viktig i media og det er viktig i naboskap – uansett miljø. Men det er lenge siden det har vært et så viktig ord å snakke om som nå, vinteren 2016. Det seneste året har vist oss mange skremmende eksempel på uanstendighet i samfunnet.

Jeg er norsk, middelklasse rent økonomisk og kulturelt sett, høyutdannet (doktorgrad i etikk), gift tobarnsmamma og stemmer grønt. Men, litt uvanlig for en som meg, bor jeg i en “Stockholmsförort”, en sånn plass som i norske medier gjerne omtaler som “ghetto”. (Vi som bor her kaller det heller “orten”.) Jeg vet litt om mangkultur, naboskap og anstendighet fra 11 års erfaring av å bo i Flemingsberg. Jeg bodde på Majorstua før, men herifra Flempan flytter jeg ikke, ettersom jeg og familien trives veldig godt.

Det jeg vill ha sagt med å kommentere her, er ikke i opposisjon til hva du sier, Røe Isaksen. Det er mer en tekst i form av “Ja, og…”. For meg handler anstendighet om å se det sårbare mennesket i meg selv, naboen, butikkmannen og postdama. Hos politiet, lærerne, imamene, bibliotekarene og prestene. Ulikhet krever av oss. Vi blir alle sårbare av ulikhet. Det kan være skremmende, vanskelig og spennende. Men vi berøres. Og det er det som er så dypt godt med å bo der jeg bor. Jeg irriterer meg over folk, jeg gleder meg med folk, jeg beundrer folk og jeg synes synd på folk. Folk. Som i Askim, eller noe. Her er det mennesker fra hele verden. Noen er teite, andre er flotte. Noens barn ser jeg allerede nå kommer å få de kjempetøft i livet, andre kommer alltid å vite at de var elsket og bærer den tryggheten med seg uansett.

Jeg ser ikke integreringsproblemer eller integreringsmuligheter utenfra. Jeg ser begge deler innenfra, ettersom jeg bor her og omgås i hverdagen med problemer og muligheter. Samtidig har jeg ikke erfaringen av det totale utenforskapet jeg vet at mange føler på kroppen. Jeg er ikke så veldig “innvandrer” her, fordi jeg er norsk, men jeg kan også snakke om “hjemlandet” som jeg iblant lengter til. At jeg likevel har et innenfraperspektivet på “orten” merker jeg for eksempel når jeg leser i avisa at barna herfra aldri kommer til å klare seg. Men hvorfor sette oss i bås? Nei, NN og YY kommer ikke til å klare seg. Men MM og ZZ har alle gode muligheter til å få et godt liv. Og sånn er det vel i Hokksund også? Ulike er det vi er. Alle. Og om vi ikke ser at vi alle er sårbare, at vi – voksne som barn – strever med livet og følelsene og framtiden; da ødelegger vi litt av Norge. Eller Sverige.

Her sier ikke barna at noen er “hvite”. De sier hva de ser, og vi i vår familie er “beige”. Andre er lysebrune, mørkebrune eller “nesten litt grønne” (i følge seksåringen). Og Björn, eller Torbjørn, for den delen, er et mye merkeligere navn enn Phongthep, GodBless, Yagmur eller Said. Her har noen barn barnslige badebukser med Bamse på, og andre har Hijab. Begge deler kan være litt kleint, eller kult. Det kommer an på. Noen spiser gris, andre “är laktos” (som barna sier om de som er laktosintolerante). Noen barn er bra på skøyter, andre bedre i basket eller bor på biblioteket og kan alle Guiness Rekorder. Noen pappaer sitter i fengsel, andre stresser hjem for å hente tidlig på fritids (SFO). Noen mammaer sitter dag ut og inn på legeutdannelsens lesesal (når de ikke har lab), andre sitter kontinuerlig og sladrer med andre damer (men plukker opp mine unger når de ramler på sykkel før de roper på meg).

Anstendighet. Sårbarhet. Ulikhet og likhet. Når så mange nå dømmes for at noen mener seg vite hva som foregår inni hodet, på grunn av hudfarge eller sosioøkonmisk bakgrunn eller generasjon – og ikke minst når barn rammes av dette uanstendige – da må vi alle gå ut der og være åpne for mennesket vi møter. Hen kan overraske oss. Og det kan være skremmende. Men vi skal aldri glemme at vi kan alle være skremmende for andre. Og derfor skal vi vise hvem vi er. I all vår forskjellighet. Og vi skal leve anstendig sammen. Det må være et felles politisk mål. Uansett.

Hilsen FlempanFru