My PhD dissertation online

In august 2005 I publicly defended my doctoral dissertation “Moral Voices and Ethical Dialogue. A Study of Literary Character and Moral Authority” at the Norwegian Lutheran School of Theology.

In it, I study a novel by the British author Iris Murdoch (1919-1999) called A Fairly Honourable Defeat. I studied three of the characters using a method I called “Relational Readings”, and in dialogue with Iris Murdoch’s philosophical texts as well as texts by Paul Ricoeur and Mikhail Bakhtin.

An article on Ethics and Science Fiction

I wrote this a few years ago. It gives a little impression of my current research in the field of Science Fiction and ethics. It is written in Norwegian, published in a Danish web magazine about neuro-ethics by the Danish Board of Ethics (Etisk Råd i Danmark):

“Hva er da ett menneske? Science Fiction og framtidens barn”

Anstendighet og politikk

Dette skrev jeg som et svar til en replikk av den norske politikeren Thorbjørn Røe Isaksen, i NRK med tittelen “Også vårt ansvar”.

Anstendighet er ett godt ord og et nødvendig tema å ta opp – uansett politisk posisjon. Det er viktig på jobben, det er viktig i media og det er viktig i naboskap – uansett miljø. Men det er lenge siden det har vært et så viktig ord å snakke om som nå, vinteren 2016. Det seneste året har vist oss mange skremmende eksempel på uanstendighet i samfunnet.

Jeg er norsk, middelklasse rent økonomisk og kulturelt sett, høyutdannet (doktorgrad i etikk), gift tobarnsmamma og stemmer grønt. Men, litt uvanlig for en som meg, bor jeg i en “Stockholmsförort”, en sånn plass som i norske medier gjerne omtaler som “ghetto”. (Vi som bor her kaller det heller “orten”.) Jeg vet litt om mangkultur, naboskap og anstendighet fra 11 års erfaring av å bo i Flemingsberg. Jeg bodde på Majorstua før, men herifra Flempan flytter jeg ikke, ettersom jeg og familien trives veldig godt.

Det jeg vill ha sagt med å kommentere her, er ikke i opposisjon til hva du sier, Røe Isaksen. Det er mer en tekst i form av “Ja, og…”. For meg handler anstendighet om å se det sårbare mennesket i meg selv, naboen, butikkmannen og postdama. Hos politiet, lærerne, imamene, bibliotekarene og prestene. Ulikhet krever av oss. Vi blir alle sårbare av ulikhet. Det kan være skremmende, vanskelig og spennende. Men vi berøres. Og det er det som er så dypt godt med å bo der jeg bor. Jeg irriterer meg over folk, jeg gleder meg med folk, jeg beundrer folk og jeg synes synd på folk. Folk. Som i Askim, eller noe. Her er det mennesker fra hele verden. Noen er teite, andre er flotte. Noens barn ser jeg allerede nå kommer å få de kjempetøft i livet, andre kommer alltid å vite at de var elsket og bærer den tryggheten med seg uansett.

Jeg ser ikke integreringsproblemer eller integreringsmuligheter utenfra. Jeg ser begge deler innenfra, ettersom jeg bor her og omgås i hverdagen med problemer og muligheter. Samtidig har jeg ikke erfaringen av det totale utenforskapet jeg vet at mange føler på kroppen. Jeg er ikke så veldig “innvandrer” her, fordi jeg er norsk, men jeg kan også snakke om “hjemlandet” som jeg iblant lengter til. At jeg likevel har et innenfraperspektivet på “orten” merker jeg for eksempel når jeg leser i avisa at barna herfra aldri kommer til å klare seg. Men hvorfor sette oss i bås? Nei, NN og YY kommer ikke til å klare seg. Men MM og ZZ har alle gode muligheter til å få et godt liv. Og sånn er det vel i Hokksund også? Ulike er det vi er. Alle. Og om vi ikke ser at vi alle er sårbare, at vi – voksne som barn – strever med livet og følelsene og framtiden; da ødelegger vi litt av Norge. Eller Sverige.

Her sier ikke barna at noen er “hvite”. De sier hva de ser, og vi i vår familie er “beige”. Andre er lysebrune, mørkebrune eller “nesten litt grønne” (i følge seksåringen). Og Björn, eller Torbjørn, for den delen, er et mye merkeligere navn enn Phongthep, GodBless, Yagmur eller Said. Her har noen barn barnslige badebukser med Bamse på, og andre har Hijab. Begge deler kan være litt kleint, eller kult. Det kommer an på. Noen spiser gris, andre “är laktos” (som barna sier om de som er laktosintolerante). Noen barn er bra på skøyter, andre bedre i basket eller bor på biblioteket og kan alle Guiness Rekorder. Noen pappaer sitter i fengsel, andre stresser hjem for å hente tidlig på fritids (SFO). Noen mammaer sitter dag ut og inn på legeutdannelsens lesesal (når de ikke har lab), andre sitter kontinuerlig og sladrer med andre damer (men plukker opp mine unger når de ramler på sykkel før de roper på meg).

Anstendighet. Sårbarhet. Ulikhet og likhet. Når så mange nå dømmes for at noen mener seg vite hva som foregår inni hodet, på grunn av hudfarge eller sosioøkonmisk bakgrunn eller generasjon – og ikke minst når barn rammes av dette uanstendige – da må vi alle gå ut der og være åpne for mennesket vi møter. Hen kan overraske oss. Og det kan være skremmende. Men vi skal aldri glemme at vi kan alle være skremmende for andre. Og derfor skal vi vise hvem vi er. I all vår forskjellighet. Og vi skal leve anstendig sammen. Det må være et felles politisk mål. Uansett.

Hilsen FlempanFru